Torsdag 17. februar: Etter en lang dag på sjukhuset med venting fikk vi svar på blodprøvene. De er fortsatt langt over det som er maks grense for å få behandling, men på tur nedover. Vi hadde regnet med at vi skulle Dr Kramer i dag å få litt mer info om planene videre, men det blir ikke før på mandag =(
Men ett par ting er i alle fall sikkert. Maja er tatt ute av protokollen og hun er ferdigbehandlet med 8H9 og vi drar hjem så fort vi får papirene fra immigrasjonskontoret(regner med vi drar hjem sånn tirsdag - torsdag neste uke). Når vi kommer hjem regner vi med at Maja skal ha tre runder med cellegift og få tilbake stamceller. Etter det satser vi på at hun er klar for å reise tilbake til NY å starte ny behandling - 3F8.
Mens Maja var på skolen i dag strøk jeg hun i håret og da kjente jeg plutselig en kul i hodet hennes. Vi diskuterte litt frem og tilbake om den hadde vært der før eller om den var ny, men vi blei ikke enig om det. Men da vi var klare til å gå hjem møtte vi tilfeldigvis på ei av Majas leger i gang og blei stående å prate litt med henne. Jeg hadde hatt en uggen magefølelse for denne kulen hele dagen, så jeg måtte bare spørre om hun hadde kjent den tidligere. Hun klemte på kulen og bekymringsrynken dukket opp. Så forsvant hun inn for å snakke med de andre. Det var helt grusomt å stå der å vente mens senarioet med nok et tilbakefall raste i hodet. Etter at fem leger og sykepleier hadde vært og klemt og undersøkt Maja og tidligere MR bilder hadde blitt studert, blei det bestemt at det skulle tas CT av Majas hode. Etter to timer med venting var det Maja sin tur og vi var kjempe spente på om vi kom til å få svarene i dag. Men Maja og Pue rakk bare så vidt tilbake til Ronaldhuset før Dr Ellen ringte og kunne fortelle at ALT VAR BRA. Det var skruen Maja har i hode etter operasjonen vi kjenner. Fantastiske gode nyheter og en ubeskrivelig deilig følelse. Vi var nede i spisesalen og drakk kaffe i lag med noen av de andre foreldrene da telefonen kom og herregud så godt det var å dele den gode nyheten med noen. Pue sin gledesjubel i telefonen fikk tårene til å sprette hos alle.
Vi kjenner vi har hatt nok spenning i hverdagen for en stund og er ikke klare for flere uventa overraskelser på lenge.
