Tirsdag 24. februar: Da er vi endelig kommet hjem etter og ha sirklet 45 minutter over Bodø grunnet brøtning av rullebanen. Ganske kjipt og vente så lenge på og lande, men Maja koset seg skikkelig så det gikk særdeles bra med tanke på hvordan det kunne gått.
Maja tok helt av i dag når hun ble koblet fra slangene etter å ha vært koblet til i 51 timer. Ho lar lagt rolig i sengen i hele den perioden men når hun ble koblet av var det rett opp og hoppe i sengen og springe rundt på rommet. Maja fikk seg en ny sport i dag når hun ble koblet fra. Vist jeg gikk på do eller bare snudde ryggen til ho sprang ho rett ut av rommet og gjemte seg for meg. Hun sprang og sprang helt til vi skulle dra på flyplassen og når vi kom på flyplassen begynte hun og springe og springe og springe. Så 51 timer i sengen gir tydeligvis masse energi.
Når Maja var i CT i dag var det først nødvendig og sette inn en venflon slik at de kunne sette kontrastvesken i den i stedet for Gamcat kateteret for det var ikke like bra og sette kontrastveske i. Som vanlig stilte Maja opp på det hun måtte gjøre, først nekter hun tvert og sier at nei det kan de bare glemme. Men når vi sier at hun må gjøre det for at Kasper skal spise de sure kreftcellene så sier hun bare ok og rekker fram armen og holder den fjellstødig. Når vi kom opp på CT var de som jobbet der litt sånn småskeptisk om hun skulle klare å gjøre en CT uten sovenarkose siden de har litt blandete erfaringer med så små barn og ligge i ro i CT. Men de var storimponert over Maja og lurte på om hun var like kald og rolig på alt hun skulle gjøre og da måtte jeg bare si at ja hun er nok det.
Niklas kom innom mot slutten av arbeidsdagen sin og fortalte om resultatet fra MR som viste at Maja responderer bra på cellegiftkurene og at hovedsvulsten og spredningen i lymfeknutene minker. Det er godt og høre at det er positiv utvikling.
